30/10/2012
Byen ligger for våre føtter...
Etter å ha inntatt en bedre og større frokost (som vi riktignok ble litt lei etter hvert), tok vi med oss 2 flasker vann, litt språkkunnskaper og alle våre forhåpninger og fordommer, og vandret ut i byen. Kamera og 2 flaske vann var også med. Det som møtte oss var en god miks av det vi hadde håpet på og noe helt nytt. Det lå en døsighet over byen til tross for at det var aktivitet over alt nesten. Og vi gikk ikke ubemerket hen heller. To kritthvite (den ene mer enn den andre), mysende og småsvette normenn tar seg ikke frem i by-jungelen uten at det kastes et par blikk fra store øyne.
Vi vandrer inn mot sentrum av Havana mens vi tar inn nye inntrykk for hvert steg vi tar. Det begynner å synke inn at vi faktisk er her, i byen som har levd så livlig i våre hoder de siste månedene. Vi går stort sett stille og betrakter, kaster en og annen kommentar når vi legger merke til noe uvanlig eller forventet, og ser etter fotomotiver. De er det nok av. Vi orienterer oss etter kartet, og etter hvert ser vi toppen av Capitol, regjerningsbygget i Havana. Bare på den relativt korte turen inn til sentrum (vi bodde ca ved Place de Revolución) føler vi oss relativt fulle av inntrykk. Forskjellige fjes, gamle og unge mennesker, gamle biler, lasteplan med folk og frukt, hunder og katter overalt, lukten av ekte bensin (slik vi husker fra barnsben av at bensin skal lukte) og musikk. De fleste møter oss med et smil og spør hvor vi kommer fra. "Que pais?!" Vi stotrer på vår beste spansk noe vi tror er riktig svar, knipser et bilde og føler oss litt turist. Men den følelsen forsvinner relativt raskt. Vi blir riktignok stoppet 63 ganger og spurt om vi vil se, høre og danse til Buena Vista Social Club på den lokale Casa de la Musica (én av dem) og røyke sigar. Til tross for sin kommunistiske idologi, har mange av cubanerne blitt både flinke og iherdige selgere. Litt for flinke. Men langt i fra alle er slik heldigvis. De fleste er bare veldig nysgjerrige. Ikke er det vanskelig å få taxi heller. Det er mange taxier. Gamle amerikanske og russiske biler, fellestaxier, syker, tuktuk'er og motosykler fra revolisjonens dager. Det er heller vanskelig å ikke bli spurt om vi trenger taxi. Og hva skal man så betale? Vi merker at det er mye vi må lære oss.
Men alt er fantastisk på sin måte. Vi går der og får følelsen av å være på 60-tallet. Lukten av bensin, matlukt fra restauranter, sterk parfyme fra lokal sjarmører og døsige, sensuelle blikk fra pene kvinner og sosialistisk propaganda. Man får lyst til å sette seg ned å skrive en bok. Vi begynner å forstå hva som tiltrakk forfattere og intellektuelle til Cuba, både før og etter revolusjonen. Men et frø er sådd i forhold til vår oppfatning av Cuba. Et frø som sakte i løpet av turen skal vokse til tanker rundt hvordan cubanerne egentlig har det. Et ønske om å snakke med folk, om å lese mer om Cuba fra cubaneres munn vokser frem. Vi må rett og slett lære mer om Cuba.
Vel inne i Habana Vieja, i trange gågater… Nei, det var visst ikke gågater allikevel. Vi er i hjertet av Havana. Det er varmt, mange mennesker, et rolig tempo på de fleste (sett bort ifra lokale husslers, taxisjåfører og servitører som alle har den billigste maten og mojitoen.) Vi synker inn i byen, blir en del av dens bevegelse, og føler at vi slapper av. Vi ser i butikker, snakker med folk på vår "beste" spansk og tar bilder. Skuldene kommer sakte ned, og Norge blir bittelitt mindre og lengre unna. Vi vandrer inn i en gate, Merkaderes, som som er en kryssende gate til turistgaten Obispo, som vi vandret i. Denne gaten har fått UNESCO-penger, og er pusset opp til sin tidligere storslåtthet. Generelt opplever vi at hus ser ut som de ikke har vært pusset opp utevendig siden 60-tallet, men at de er mye finere innvendig. Denne gaten er annerledes. Her er turistfaktoren høy, kelnere med vestlig etikette, dyre sigarsjapper og sjokolademuseum. Veldig pent, men også veldig merkelig. Ikke så mange ordinære kubanere her, så gaten er litt roligere. Men en del turister her. Vi vandrer ned til Placa Vieja, der vi finner en kafé og setter oss ned på, Café el Escorial. Vi bestiller en mojito hver og Morten en sandwich. Etter å ha følt på sulten perker jeg uten briller på noe på spansk som er 250 gram tungt. Jeg smiler til kelneren og sier "Gracia Señor.." Han ser litt rart på meg… Han kommer tilbake og sier at de desverre bare har 500 grams igjen. Jeg synes kanskje dette er mye, men sier at det er greit. Det var jo så billig. Han nikker og går igjen. Litt etterpå kommer han tilbake med én pose. Jeg synes det er litt rart, men tenker at den inneholder en sandwich jeg kan ta med meg. Etter noen minutter bestemmer jeg meg for å åpne den allikevel. Ingenting metter som…500 gram kaffe (!) Jeg smiler igjen til den passerende kelneren, og sier "gracias.." Kunsten og holde maska. Etter at latterkrampen har gitt seg, drikker vi opp, og bestemmer oss for å bevege oss mot Malecon, den berømte veien langs vannkanten…. (fortsettelse følger)
- ME
