15/01/2022
Festningsverk i dalstroka innafor
Når man ser for seg festningsverk går assosiasjonen ofte til store borger fra Middelalderen eller skyts dekket av flere meter armert betong, virkeligheten var ofte noe helt annet mange steder.
Den tyske invasjonen av Norge brakte seg med mange nye problemstillinger for Deutsche Wehrmacht. Hele norskekysten med sine mange øyer og fjorder på rundt 25 000 km ble ingen lett oppgave for okkupasjonsmakten. Selv om kysten etter hvert ble sikret med støttepunkter og kystfort stoppet ikke de tyske forsvarsplanene med det. I innlandet gikk det en rekke hovedveger og jernbaner som ville tjene som sentrale angrepsruter for en fiendtlig styrke. Tyskerne betegnet forsvarsplanleggingen som kampen om vegen, «Kampf um die Strasse», det oppstod her et behov for flere lag med forsvarslinjer etter kysten.
I Bykle begynte tyskerne sommeren 1942 på arbeidet med å lage en forsvarslinje tvers over dalen. Forsvarsanleggene hadde en front rettet sørover, hovedoppgaven var å stoppe en fiende som hadde kommet i land på Sør-Vestlandet og ønsket å ta en flankerende manøver mot Oslo nordfra. Selve forsvarslinjen gikk ved Byklestigen som er et av de mest smaleste partiene i Setesdalen. Utenom hovedanlegget i Byklestigen ble det etablert et eget forsvarsområde i Bjørnarådalen. Oppgaven til «Sperr-Riegel Bjørnarå» er uklar, sannsynligvis ble stillingene anlagt for å hindre et alliert flankeangrep øst for Byklestigen. Det kan også være at stillingene ble anlagt for å dekke den prosjekterte vegtraseen mellom Oslo og Stavanger som skulle krysse Bjørnarådalen.
Arbeidet ble utført av en norsk entreprenør med tysk overoppsyn. I november 1942 hadde entreprenøren 291 norske arbeidere gående på festningsanleggene i Bykle. Av de 291 registrerte arbeiderne i firmaet var det fire som ikke kom fra Aust-Agder fylke, av Austegdene var flertallet fra kommunene Bykle, Valle og Hylestad.
For å komme opp til anleggsstedet i Bjørnarådalen fikk et arbeidslag på seks personer fra Bykle ansvaret for å opparbeide en arbeidsvei og broer over de mest ufremkommelige partiene. Etter 266 arbeidstimer var det endelig mulig for resten av arbeidsstokken å komme seg opp til stedet mellom støylene Røyrtveit og Listøyl. Det er ikke kjent at arbeidet fortsatte etter vinteren 1942, i desember samme år hadde tyskerne ført opp seks maskingeværstillinger i Bjørnarådalen.
Dagens situasjon
Etter 1943 skjedde det lite i Bjørnarådalen og forsvarsanleggene ble etter hvert dekket av vegetasjonen. Det var først i 2012 under arbeidet med kraftanlegget Brokke-Nord at noen av stillingene kom frem i dagens lys igjen. Den ene stillingen ble delvis dekket av fyllmasser fra arbeidet, om det var andre krigsminner som ble ødelagt under arbeidet er ikke kjent.
Fire av de påviste anleggene (3-4-5-6) er sirkulære i oppmurt stein. Midt i sirkelen er det murt opp en søyle for enten maskingevær eller bombekaster. I murene er det to mindre nisjer for å sette inn bokser med maskingeværammunisjon. Det er en halvbuet støpt maskingeværstilling (2). Over inntaket til kraftstasjonen er det en mindre steinsatt stilling (1). I nærheten av stilling (5) finner man en kollapset struktur (7) som kan ha vært en feltmessig innkvartering. Den omfattende bruken av stein i stillingene underbygger ordrene om materialbruk til de ansvarlige for utbyggingen av festningsverk i Sør-Norge. Allerede sommeren 1942 ble det gitt klar instruks om at betongen skulle prioriteres til anlegg langs kysten. Forsvaret av innlandet ble gitt små kontingenter med råstoff. Mindre oppmurte stillinger tilpasset terrenget var en gjenganger, også i Bjørnarådalen.
