22/12/2025
✨⚓️FOLK PÅ SJØEN⚓️✨
«Det er ingenting som kommer gratis, du må stå på for å oppnå det du vil»
– Olav-Børre Slettvoll
Jeg heter Olav-Børre Slettvoll, og er kaptein på sambandet Svolvær–Skrova. Opprinnelig er jeg fra Ørsnes, men har bodd i Svolvær siden 1991. For meg har sjøen aldri bare vært en jobb – den har vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske.
Jeg kommer fra en familie der havet alltid har vært en del av livet vårt. Pappa, morfar og farfar var alle fiskere, så et liv på sjøen lå litt i kortene for meg. Første gang jeg selv var ute på havet, var på utplassering i åttende klasse. Det var ikke en særlig romantisk opplevelse. Jeg var så sjøsyk at jeg bestemte meg for at dette i hvert fall ikke var noe for meg. Jeg lå mer enn jeg klarte å stå oppreist.
Likevel fant jeg veien tilbake. Jeg startet på tømrerlinjen på Leknes, men så ble jeg tilbudt av en kompis å jobbe på Bøtteriet på Svinøya, Lofoten Not og Trål. Der ble jeg værende fra 1992 til 1997, før jeg gikk videre til fiskebåt. Da var sjøsyken heldigvis helt borte – og den har jeg ikke hatt i voksen alder heller. Jeg hadde nok fortsatt vært fisker i dag dersom jeg ikke hadde havnet i en motorsykkelulykke i 2002. I 2009 ble jeg omskolert og havnet på fagskolen på Leknes for å utdanne meg til å bli styrmann. I 2011 begynte jeg å arbeide i Torghatten – egentlig bare som sommervikar, men det viste seg å bli en utrolig lang sommer, hehe. De første årene var jeg innom mange ulike samband, før jeg i 2013 endte opp på sambandet mellom Svolvær og Skrova. Her har jeg vært siden.
Det jeg liker aller best med jobben min, er følelsen av å bety noe. Vi som går mellom Svolvær og Skrova, er en viktig del av hverdagen til folk som bor her. Vi sørger for at de kan bo der de kommer fra – et ansvar jeg virkelig tar på alvor.
Som kaptein handler jobben min om langt mer enn å bare kjøre båt. Jeg har ansvaret for sikker drift, mannskap og passasjerer, vedlikehold, innkjøp og papirarbeid. Jeg vil si at rundt 60 % av jobben faktisk er administrativ – alt skal dokumenteres. Det har blitt en helt annen hverdag enn da jeg startet i 2011.
Det jeg synes er mest givende med jobben min, er å følge lærlinger og kadetter. Å se dem komme om bord med lite til ingen erfaring, for så å reise videre med kunnskap, stolthet og sertifikat eller fagbrev i hånda. Det gjør meg stolt å vite at jeg har vært med på å forme både fagfolk og mennesker.
En viktig ting jeg har lært i min rolle, er at det går an å være «en av gutta», selv om man har striper på skuldrene. Jeg tenker det er viktig å kunne ta avgjørelser som ikke alle nødvendigvis er fornøyd med, samtidig som man bygger tillit og et godt arbeidsmiljø. Kollegene mine betyr alt for meg – det er de som gjør det verdt å komme på jobb.
Jeg har også opplevd situasjoner som virkelig har testet meg. I 2016 vikarierte jeg som kaptein for første gang på MF Røst, og på tredje dagen stoppet den ene motoren midt i manøvrering idet jeg skulle inn til Skutvik. Det var heldigvis godt vær og ingen fare, men dette var første situasjonen jeg kjente litt på stress. Tanker som gikk gjennom hodet mitt i det øyeblikket, var: «Stopper den andre motoren nå også?» Selv om det ikke var en direkte farlig situasjon, var det følelsen av å miste kontroll som satt seg. Dette har jeg heldigvis vokst på i ettertid.
Ironisk nok får jeg mest ro inni meg når det er dårlig vær. Da er jeg oppe på bro, følger med på havet og kjenner at det er akkurat her jeg skal være. Jeg har alltid trivdes best på sjøen i skikkelig ruskevær.
Når jeg ikke er på jobb, er jeg hjemme med familien min. Jeg har en sønn som spiller fotball, og store deler av året går med til turneringer og kamper. Jeg spiller også golf og har vært med på NM i poker siden 2015 – og ifølge dama mi er jeg en skikkelig sportsidiot som ser alt av sport som finnes på TV.
Jeg er stolt av å kunne utgjøre en forskjell – for kolleger, passasjerer og for lokalsamfunnet. Jeg har respekt for autoriteten jeg har, og setter pris på at jeg kan få lov til å påvirke miljøet i en positiv retning og sørge for at alle, mannskap og passasjerer, har det bra om bord. Men det er viktig for meg å få fram at mannskapet gjør minst like mye for arbeidsmiljøet som meg. Jeg setter stor pris på dem alle sammen og synes det er vanskelig å nevne bare én jeg setter ekstra stor pris på, uten å nevne alle sammen. Det jeg kan si, er at fra 2013 og helt til jeg ble kaptein, gikk jeg stort sett sammen med Inge Johansen. Han har vært en god lærer og har vært veldig flink til å la meg slippe til å prøve.
Dersom jeg skulle sagt én ting til barneversjonen av meg selv, hadde det vært dette: Ingenting kommer gratis, du må stå på for å oppnå det du vil. Dette er noe jeg håper unge som vurderer en maritim karriere, skal ta med seg.
