10/07/2026
Interessant historie fra Dovrefjell og spesielt Hjerkinn, hvor pilegrimmer 👣ofte overnatter på vandringen videre nordover på pilegrimsleden til Trondhjem.
Året er rundt 1113. Kong Sigurd Jorsalfar er tilbake i Norge etter å ha seilt på Middelhavet, kjempet ved Sidon og badet i Jordanelven. Han er landets store krigshelt, omgitt av en aura fra den store verden. Ved siden av ham på maktens tinder står broren, kong Øystein Magnusson, han som ble hjemme i det hjemlige hverdags-Norge. Når de to brødrene møtes til den berømte, sagafortalte mannjevningen – en verbal duell der konger målte sin ære og sine gjerninger foran hirden – flommer Sigurd over av historier om gull, ære og erobringer i Det hellige land.
Han ser ned på broren sin og spør hva Øystein egentlig har å vise til av kongelige bragder. Øystein ser på ham og svarer med ordene som sagatradisjonen flere tiår senere lot ham si: «Jeg dro ikke til Serkland for å slakte blåmenn. Jeg ble her. Og på Dovre lot jeg bygge fjellstuer. Der frøs folk i hjel før. Jeg mener landet er bedre tjent med det.» Det var her det store skiftet startet, ikke som et tilfeldig reiselivsprosjekt, men som en bevisst politisk demonstrasjon av hva en konge kunne være for folket sitt i et ungt rike.
Øystein innså at det indre av Norge var et dødelig tomrom som effektivt splittet landet i deler for reisende som skulle frakte varer, kreve inn skatt på vegne av kronen, eller besøke maktens og religionens sentrum i Nidaros. Ved å la bygge et sælehus ved Hjerkinn, plasserte Øystein en synlig forankring midt i den mest ugjestmilde ødemarken landet hadde å by på. Det ble lagt ressurser inn i prosjektet, og etter hvert ble bønder i dalførene pålagt å frakte opp ved og proviant, utelukkende for å holde liv i fremmede mennesker som var på gjennomreise over det værharde platået.
Dette lave trehuset ble dermed et møtepunkt i Norge hvor mennesker fra vidt forskjellige samfunnslag, miljøer og landsdeler måtte leve ekstremt tett sammen under samme tak. Mens man nede i de etablerte jordbruksbygdene levde adskilt etter ætt, opphav og rikdom, bød sælehuset på høyfjellet på en sjelden nærhet mellom menneskelige kontraster, fordelt på omkring trettifem kvadratmeter med mørkt jordgulv og grove, laftede tømmervegger.
Arkeologiske utgravninger på tuftene av det som i dag kalles Vesle Hjerkinn, gir oss en sjelden virkelighetsskildring fra denne tidsperioden, et konkret innblikk i hverdagen som kildeskriftene ellers tier om. Funnene dypt nede i jorda forteller en ordløs, men talende historie om det som utspilte seg i halvmørket rundt den åpne, sentrale bålgrua.
Det er gravd opp mange halvferdige kammer og spor etter arbeid med reingevir, sammen med produksjonsavfall, mynter og store mengder etterlatte dyrebein fra intensiv matlaging. Disse fysiske sporene maler et bilde av en helt særegen tilværelse, preget av det t***e fellesskapet som måtte til for å motstå naturkreftene. Mens stormen raste på utsiden av tømmerveggene, kunne folk sitte i timevis rundt flammene og spikke, tynne ut lusebestanden i hodebunnen med kammene, og spise kokt reinsdyrkjøtt. Her kunne en velstående, langveisfarende pilegrim fra det europeiske kontinentet sitte skulder ved skulder med en lokal, værbitt fangstmann som levde av de store fangstanleggene for villrein rundt Snøhetta.
De delte den samme t***e luften, de samme loppene, den samme tunge matlukten og den samme røyken som slet med å finne veien ut gjennom ljoren i taket. Hjerkinn fungerte som en slags nøytral sone midt i det nådeløse høyfjellet. Det var et sted hvor samarbeid og gjensidig toleranse var avgjørende for ren fysisk overlevelse, for hvis glørne på askehaugen sluknet, eller hvis dyp splid oppsto mellom de reisende, vant fjellets kulde på utsiden raskt over dem alle. Her var det ikke lenger kongelig ære, slekt eller rikdom som betydde mest, men evnen til å holde ilden levende gjennom natten.
Helt frem til den katastrofale svartedauden rammet landet i 1349, var sælehuset en livsviktig livline over fjellet. Etter pestens herjinger falt ferdselen og folketallet så kraftig at det opprinnelige anlegget etter hvert ble liggende forlatt, tyst og overlatt til elementene. Fra 1640-tallet kan dagens Hjerkinn fjellstue føre sin dokumenterte slekts- og driftshistorie videre, som en levende arvtaker etter den gamle middelaldertanken. Ideen var fremdeles den samme: at mennesker på vei gjennom fjellet skulle finne ly.
