Folkenborg

29/04/2026

På Folkenborg finnes det mennesker som legger grunnlaget før noe synes utad, og som står i arbeidet over tid mens retning formes og stegene tas ett for ett. Ingar Diskerud er en av dem. Han har brukt en betydelig del av sin tid og sitt engasjement på å samle trådene, holde prosessene levende og sørge for at det som skal bygges får en solid forankring.

Ingar har vært en samlende kraft helt fra starten, med en evne til å se helhet samtidig som han tar tak i det som må gjøres i det daglige. Han bidrar med struktur, fremdrift og en ro i arbeidet som gjør det mulig å stå i et prosjekt som krever både tid og tålmodighet. Det er i slike faser kvaliteten på menneskene rundt arbeidet virkelig betyr noe, og her har Ingar vært helt sentral.

Han har også hatt en viktig rolle i å koble mennesker, åpne dører og bygge et lag som kan utvikle Folkenborg videre. Det krever både oversikt, trygghet og en vilje til å slippe andre til, samtidig som man holder retningen samlet. Ingar har vist nettopp dette i praksis.

Det er mye arbeid som ikke synes, men som legger grunnlaget for alt som kommer. Ingar Diskerud er en av dem som gjør dette arbeidet, jevnt og solid. Han er en person det er lett å samarbeide med, og en som bidrar til å skape et godt fundament for det som nå er i ferd med å ta form.

Dette er en anerkjennelse av en innsats som betyr mye, og et naturlig sted å begynne når menneskene bak Folkenborg skal løftes frem. 👍

22/04/2026

Folkenborg! 🌟

Det skjer mye spennende her om dagen! Vi har blikket festet på veien videre og jobber med hvordan Folkenborg kan utvikles for fremtiden. Det er utrolig gøy å se hva som skjer når vi får med folk som har lyst til å bidra med nye tanker og skikkelig driv. 🚀

Hver uke fremover vil vi dele små glimt av arbeidet og menneskene som er med på denne reisen. Vi vil vise frem de som ser muligheter, og som bruker kunnskapen sin for at vi skal komme oss akkurat dit vi ønsker. Det handler om folk med den rette energien, som legger ned innsatsen for at Folkenborg skal bli et enda bedre sted å besøke.

Vi gleder oss til å vise dere hvem som står på bak kulissene og sørger for at vi har en god og tydelig retning. Dette blir en fin reise med masse god stemning – følg med fra neste uke! 👏✨

20/04/2026

🙂🙂👍

18/04/2026

Det var i august 1257 at en av de mest bemerkelsesverdige diplomatiske reisene i norsk middelalder tok sin begynnelse da prinsesse Kristina Håkonsdatter ( datteren til Håkon Håkonsson ) forlot Tønsberg. 👍👍

Det var i august 1257 at en av de mest bemerkelsesverdige diplomatiske reisene i norsk middelalder tok sin begynnelse da prinsesse Kristina Håkonsdatter forlot Tønsberg.

Hun var datter av Håkon IV Håkonsson, kongen som gjennom sin lange regjeringstid hadde stabilisert Norge etter generasjoner med borgerkrig. Nå rettet han blikket mot kontinentet. Ekteskapsalliansen mellom Kristina og det kastiljanske kongehuset var et strategisk grep for å styrke Norges forbindelser og prestisje i Europa.

Håkon rådet over betydelige maritime ressurser, og for kong Alfonso X av Castilla kunne en allianse med den norske kongen representere en interessant maktfaktor i en tid med skiftende politiske tyngdepunkter. Kristina var det menneskelige bindeleddet i denne ambisiøse utenrikspolitikken, og hennes ferd skulle føre henne gjennom et Europa i endring, fra de nordiske kystene til hjertet av den iberiske halvøy.

Reisen som fulgte, var en logistisk kraftanstrengelse som krevde betydelige ressurser. Med et følge på over hundre personer krysset Kristina Nordsjøen til England, før ferden fortsatte til Normandie. Derfra beveget følget seg sørover gjennom Frankrike. Selv om detaljene i ruten kan variere i kildene, tyder mye på en ferd som kombinerte sjøveier og landeveier, og som involverte diplomatiske mottakelser underveis. Det berettes at følget ble tatt vel imot, og ferden gjennom Frankrike skal ha vært preget av den respekt man skyldte en kongsdatter fra et rike som sto i nær kontakt med den franske kongemakten.

Da de ved årsskiftet 1257–1258 endelig krysset grensene til Castilla, ble de møtt av et landskap og en kultur som sto i sterk kontrast til det Kristina hadde forlatt i Tønsberg. De brakte med seg eksklusive gaver fra nord, inkludert jaktfalker, som var høyt verdsatt ved det spanske hoffet og fungerte som symboler på den norske kongens makt og gavmildhet.

Da delegasjonen ankom Valladolid, sto valget av ektemann sentralt. Ifølge senere tradisjon og sagaoverleveringer skal Kristina ha blitt gitt muligheten til å velge mellom kong Alfonsos brødre. Hvor stort handlingsrom hun faktisk hadde, er usikkert. Valget falt på prins Felipe, en mann som opprinnelig var tiltenkt en karriere i kirken, men som i tråd med tidens ridderidealer foretrakk jakt og militære sysler. Bryllupet sto i Valladolid 31. mars 1258, og markerte det formelle høydepunktet for den norske delegasjonens oppdrag. Paret bosatte seg etter hvert i Sevilla, en by preget av en rik maurisk arv og et klima som må ha vært en voldsom overgang for de norske tilreisende.

Oppholdet i Spania ble imidlertid kort. Bare fire år etter bryllupet, i 1262, døde Kristina i Sevilla uten å ha etterlatt seg barn. Hennes bortgang i ung alder har i ettertiden åpnet for mange spekulasjoner, fra teorier om sykdom til tolkninger om at hun aldri fant seg til rette i det fjerne sør. Hun ble balsamert og fraktet til den lille landsbyen Covarrubias, hvor hun ble lagt i en sarkofag i klosterkirken San Cosme y San Damián.

I århundrene som fulgte, gled historien om den norske prinsessen over i legendene, helt til en sarkofag i kirken ble åpnet i 1950-årene. Inni fant man levningene av en kvinne hvis høyde og alder samsvarte godt med det man visste om Kristina. Selv om den endelige vitenskapelige identifikasjonen har vært gjenstand for diskusjon, har funnet i stor grad styrket tradisjonen om at dette er hennes siste hvilested.

I moderne tid har arven etter Kristina fått en fornyet betydning. Ifølge overleveringene skal hun ha uttrykt et ønske om at det ble reist et kapell til ære for Olav den hellige i Spania. Selv om man ikke kan fastslå med sikkerhet at et slikt løfte ble gitt i formell forstand, ble denne tradisjonen drivkraften bak et unikt samarbeidsprosjekt mellom Norge og Spania. I 2011 ble St. Olavs-kapellet endelig innviet i Ulvedalen nær Covarrubias, nesten 750 år etter hennes død. Kapellet står i dag som et konkret symbol på den historiske forbindelsen hun skapte.

Kristinas livsløp forblir en av middelalderens mest fascinerende skjebner. Det er en historie om maktpolitikk og en reise mellom to ytterpunkter av Europa. Samtidig er det et minne som fortsatt knytter en spansk landsby til den norske historien ved Slottsfjellet.

16/04/2026

Det er noe i luften på Folkenborg. En lavmælt, men kraftfull summing forteller oss at noe spennende er i gjære. Her, på grunnen der selve norgeshistorien ble formet da Håkon Håkonsson så dagens lys i 1204, legges det nå nye steiner på et allerede solid fundament.

Bak kulissene, drevet frem av en utrettelig vilje og en faglig tyngde, jobber det nå krefter som ønsker å løfte dette unike stedet til nye høyder. Vi deler en visjon der Folkenborg fortsetter å forvalte vår felles fortid, samtidig som det vokser frem som et moderne fyrtårn for hele regionen.

Verden søker i dag det ekte, det dype og det identitetsskapende. Folkenborg har alle forutsetninger for å møte dette behovet. Takket være mennesker som i dag legger ned et formidabelt arbeid – med en kapasitet og en kjærlighet for bygda som virkelig imponerer – er vi i ferd med å videreutvikle arven vår inn i en ny tid.

Se for deg et Folkenborg som yrer av enda mer liv; en destinasjon som inviterer både lokalbefolkning og tilreisende til opplevelser der kunnskapsformidling, profesjonalitet og ren entusiasme går hånd i hånd.

Dette handler om å bygge videre på alt det gode som finnes, og tilføre den energien som trengs for at Folkenborg skal innta en enda mer sentral plass i folks bevissthet. Vi ønsker å skape et samlingspunkt der tradisjon og nyskaping møtes, og der hver eneste besøkende kjenner stoltheten over hva denne plassen representerer.

Reisen er i gang, og med de kreftene som nå er i sving, ligger alt til rette for at Folkenborg skal lyse sterkere enn noen gang. ❤️

15/04/2026

De siste dagene har Folkenborg hatt besøk av sterke fagmiljøer i arbeid.

Deltakerne har jobbet tett med utvikling av mennesker, prosjekter og retning – med fokus på det som faktisk skal tas videre.

Bidragsytere denne gangen:
Inge Magnus Dalhaug og Ingar Diskerud – menneskelig utvikling og praktisk gjennomføring Teamkraft

Anders A. Vik – tilskudd og finansieringsmuligheter
Morten Dehli – historieforteller og strategisk markedsføring og kommunikasjon

«En god historie kan skape en destinasjon.»
Historien om Norge - Morten Dehli

Vi takker for besøket og ser frem til mer aktivitet fremover. 🙂

05/04/2026

Bli med på flukten som endret Norge – midt i historien der den skjedde! 🙌

Har du noen gang lurt på hvordan det føltes å holde fremtiden til hele landet i hendene? Nå har du sjansen. På Folkenborg museum har historien om lille Håkon Håkonsson og birkebeinernes dramatiske flukt våknet til liv på en helt ny måte.

I samarbeid med de kreative hodene i Teamkraft, er det skapt en unik escape room-opplevelse som tar deg rett tilbake til middelalderens råskap og mot. Dette er ikke bare koder og hengelåser – det er en varm, intens og lærerik reise der dere må samarbeide for å berge kongsemnet unna fare.

Det er vakkert, det er spennende, og det skjer på nøyaktig samme grunn som flukten startet for over 800 år siden. En perfekt aktivitet for vennegjengen, familien eller kollegaene som vil oppleve noe helt utenom det vanlige.

Er du klar for å sikre Norges fremtid? 😲

02/04/2026

Skjervald, Torstein, Inga og Folkenborg! 😲😲😲

Jeg heter Skjervald, og jeg har fått en oppgave som veier tyngre enn selve jorda vi trår på. Jeg står her i den t***e, halvmørke stua på Folkenborg i Eidsberg, og hvert åndedrag føles som om jeg svelger glør. Luften her inne er tykk av os fra tyristikker og eimen av våt ull som tørker nær grua. Ute raser vinteren 1206. Vinden kaster seg mot tømmerveggene, og jeg hører hvordan de grove stokkene i veggen knaker under presset fra kulda — en serie med skarpe skudd som bryter stillheten. Baglerne er der ute; de har fått nyss om at kongssønnen lever, og de vil ikke stoppe før de har slukket det lille livet som nå sover i vuggen borte i hjørnet.

Jeg ser på Torstein Skjevla. Han sitter ved langbordet, bøyd over utstyret sitt. Lyset fra de døende glørne i grua kaster lange, urolige skygger over ansiktet hans, som er furet og værbitt av vind og vær. Han drar en oljet klut over skia sine for tiende gang. Bevegelsene hans er metodiske. Han polerer treet med korte, harde strøk, og jeg ser hvordan han strammer grepet om kluten hver gang vinden tar et ekstra kraftig tak i taksponet over oss. Det er en konsentrert spenning som sitter i hver muskel, en rastløshet som bare venter på å bli omsatt i bevegelse. Vi har kjempet sammen i utallige slag, vi har kjent lukten av jern og død ved Oslo, men denne kvelden er stillheten i rommet mer trykkende enn noe hærop.

Folkenborg føles med ett trangt. Veggene her inne har gitt ly til Inga fra Varteig og den lille prinsen Håkon, men nå siver kulda gjennom hver eneste sprekk i tømmeret og legger seg som et kaldt teppe langs gulvplankene. Jeg går bort til vindusgluggen, en smal åpning dekket av en tynn hinne av dyremage som blafrer i trekken. Jeg presser ansiktet mot gluggen og ser ut. Mørket er så tykt at jeg knapt ser stallen noen meter unna, bare en og annen kvervling av hvit snø som fanges opp av det svake lysskjæret fra stua. Snøen legger seg tungt på alt, sletter ut alle spor og gjør verden hvit og fremmed. Det er en nådeløs natt, men mørket er også vår eneste venn nå.

Jeg begynner å gå gjennom utstyret mitt en siste gang. Skiene mine står lent mot veggen ved døra, lange og mørke av fersk tjære. Jeg kjenner den stramme lukten av brent treverk og sevje som stiger fra dem. De er av solid furu, håndplukket og laget for å bære en mann over dyp snø uten å sprekke. Jeg stryker fingrene over de glatte flatene, kjenner etter ujevnheter. Lærreimene i bindingene har jeg mettet med fett så de ikke skal trekke vann og fryse til stive kniver mot vristen. De må være myke nok til å bevege seg, men sterke nok til å tåle kraften i hvert fraspark når vi må forsere bakkene. Jeg kjenner på kniven i beltet, stryker tommelen over det ruglete læret på slira. Men mitt viktigste våpen i natt er varmen.

Jeg ser på de tykke skinnfellene vi har klargjort på benken. De er tunge og lukter av sau og gammelt støv. Vi skal pakke gutten inn så bare den lille nesa stikker ut, en liten hule av ull midt i isødet. Jeg ser for meg hvordan jeg skal plassere ham innenfor min egen kappe, helt inntil ulltrøya, slik at min egen kroppsvarme kan strømme over i ham. Jeg må bli hans skjold mot frosten. Hvert åndedrag han tar, skal varmes av mitt bryst. Jeg kjenner pulsen slå i fingertuppene mine mens jeg bretter skinnene klare, en mekanisk handling for å holde tankene på det som er her og nå.

Hjertet mitt hamrer mot ribbeina, en dump, rytmisk banking. Jeg tenker på kong Sverre, guttens bestefar, han som lærte oss at en birkebeiner aldri er slått så lenge han kan stå på beina. Er det virkelig slik det skal gjøres? At to menn med treplanker under føttene skal bære denne ungen gjennom en storm som kunne felt en okse? Jeg ser på hendene mine; de er skitne, fulle av arr og herdet av hardt arbeid og enda hardere strid. Det er disse hendene som nå skal holde Norges fremtid. Tanken gjør meg ikke redd, men den gjør meg våken. Hver nerve er spent.

Inga fra Varteig kommer bort til meg fra skyggene ved vuggen. Hun er blek under det mørke hodekledet. Hun legger en hånd på armen min, og jeg merker at hun skjelver så kraftig at det forplanter seg i min egen hud. Fingrene hennes er iskalde, til tross for varmen fra grua. "Lov meg, Skjervald," hvisker hun, og stemmen hennes drukner nesten i vinden utenfor. "Lov meg at du ikke slipper ham. Uansett hva som skjer, uansett om beina svikter eller synet tåkelegges... ikke slipp ham." Jeg ser henne rett i øynene, ser den nakne frykten og den brennende kjærligheten der. Jeg nikker sakte. Jeg finner ikke ordene som kan trøste en mor som må gi fra seg sitt eneste barn til mørket, men jeg legger den grove hånden min over hennes og trykker til. Det er et løfte uten ord.

Jeg går bort til vuggen. Her lar jeg tiden stå stille et lite øyeblikk. Vinden tar en pause utenfor, og i den plutselige stillheten hører jeg bare den lette, taktfaste pusten til barnet. Han har våknet halvveis og gnir seg i øynene med en liten, knyttet neve. Han ser på meg med store, mørke øyne som ikke forstår alvoret som omgir oss. Han ser bare en mann med skjegg og varme klær. Jeg løfter ham opp. Han er overraskende tung, en solid liten kropp fylt av varme. Jeg holder ham inntil meg et sekund ekstra, kjenner det lille hjertet hans slå mot mitt, før jeg begynner arbeidet med å tulle ham inn. Jeg gjør det forsiktig, lag på lag med ull og skinn, til han er en varm og trygg bylt. Jeg plasserer ham mot brystet mitt, innenfor kappen, og kjenner hvordan han instinktivt søker varmen og roer seg ned.

Torstein reiser seg brått. Lyden av krakken som skraper mot det hardtrampa jordgulvet, høres ut som et tordenskrall i den t***e lufta. Stillheten er brutt. Han kaster den tunge ullkappen over skuldrene og fester hetta med en kraftig bevegelse. Han ser på meg, og i det blikket ligger alt vi har opplevd sammen og alt vi skal møte. Jeg retter ryggen, kjenner tyngden av gutten mot brystet og hvordan den lille kroppen stabiliserer mitt eget tyngdepunkt. Jeg ser rundt meg på de grove tømmerveggene en siste gang. Glørne i grua dør ut og etterlater rommet i et rødlig skumringslys. Inga står ved bordet, hendene hennes er knyttet så hardt at knokene lyser hvite mot det mørke treverket.

Vi går mot døra. Hvert skritt over gulvet føles blytungt. Torstein legger hånden på den tunge treslåa. Han ser på meg en siste gang, et kort nikk, en bekreftelse på at vi er klare. Jeg strammer grepet om skistavene mine. Jeg merker hvordan lærreimene gnager mot håndbakene, en god smerte som minner meg på at jeg er her, akkurat nå. Jeg trekker pusten dypt. Lufta som siver inn gjennom dørsprekken, smaker av snø, is og vidde. Det er en ren, kald lukt som skjærer gjennom røyken og ullstanken her inne.

Torstein drar døra opp med et rykk. Et voldsomt gufs av snø og isende kulde kaster seg inn i stua, slukker det siste lyset fra grua og får Inga til å trekke pusten skarpt. Men vi viker ikke. Vi trår over dørstokken, ut på den islagte trammen. Snøen pisker meg i ansiktet som tusen små kniver, og mørket omslutter oss umiddelbart. Jeg hører den skarpe klangen av treskiene mot den hardpakkede snøen idet jeg setter dem ned. Jeg kjenner bindingene stramme seg rundt skoene mine. Med kongssønnen trygt mot hjertet, føttene godt plantet og Torstein som en mørk skygge rett foran meg, skyver jeg fra. Vi glir ut fra tunet på Folkenborg, ut i det store hvite intet, to skygger på vei inn i historien.

31/03/2026

God påske fra oss på Folkenborg 🌿

Vi ønsker dere lune dager, gode turer, smil rundt bålpanna og tid til å være sammen med de dere er glade i.
Ta vare på øyeblikkene – de små og de store 💛

28/03/2026

God påske! ❤️🙂

Før våren fikk navn som påske, var dette årets mest kritiske tid. For Alva og Tormod handlet alt om å overleve overgangen fra vinter til vekst. De kalte den Vendingen.

Snøen i fjellsiden har begynt å råtne. Den er en grå, mettet masse som truer med å slippe taket og begrave alt i dypet av dalen. Alva og Tormod kaller det Vendingen. Det er ingen høytid med hvile, men en kamp for å vekke jorda før melskrinet tømmes helt. Gården ligger klemt mellom mørke granlier og en fjord som sender fra seg gufs av is. Denne våren er seinere enn de kan huske. De siste ukene har de levd på en grøt av knust bark, tørket mose og de aller siste restene av harskt spekk. Sulten maler konstant i mellomgulvet som et urolig dyr, en dump smerte som aldri slipper taket.

Tormod står ute på tunet i grålysningen. Han lytter. Stillheten er ladet. Det fjerne drønnet av en snøskavl som revner oppe i uføret varsler at kreftene i fjellet løsner. Han ser opp mot de hvite skavlene som henger over kanten av berget. De ser ut som enorme, stivnede bølger. Hvis ikke sola får makt over telen i løpet av de neste sju døgnene, vil ikke såkornet rekke å modnes før frosten tar det igjen til høsten.

Han griper en tung steinøks. Skaftet er kaldt og ru mot de sprukne håndflatene. Han begynner å hugge i den gjenstridige isen som blokkerer be**en. Huggene er korte, harde. Isen gir etter med et hult drønn, og det mørke vannet flommer opp over de gjennomvåte skoene hans. Han puster tungt. Dampen står som en hvit sky ut av de tynne ullklærne. Vannet må ledes bort. Hvis jorda drukner nå, råtner alt. Han hugger igjen. Ryggen svir, og musklene skjelver av utmattelse. Han hugger til hendene blør, en ordløs kamp mot vinterens siste jerngrep, mens svetten damper fra den tynne kroppen og fryser til is i skjegget hans.

Inne i det røykfylte langhuset kryper Alva bort til den mørkeste kroken ved ildstedet. Det eneste lyset kommer fra den døende gløden i herden, en svak oransje ulming som knapt når ut til veggene. Hun vokter over en krukke med frø som har gått i arv gjennom generasjoner. Hun stryker over de harde kornene med fingertuppene. De føles som små steiner. De kunne ha kokt dem og mettet magen for en dag, men det ville vært det samme som å velge døden til neste vinter. Hun holder krukken mellom hendene. Magene deres skriker, og kornene kunne blitt til en tynn grøt som hadde stilnet sulten for en kveld. Men hun lukker lokket. Hun skyver krukken dypere inn i mørket under benken, bort fra fristelsen, bort fra den gnagende lysten til å bare gi opp. Ansiktet hennes er halvt i skygge, preget av en jernhard vilje som er slipt tynn av mangel på mat. Hun hører en svak, sprø lyd fra fjøset vegg i vegg og skynder seg dit. Lukten av fuktig ull og gammel gjødsel slår mot henne.

En av sauene ligger i fødsel. Dyret er så avmagret at ribbeina stikker ut som riller i en tønne, og det har knapt krefter til å presse. Alva legger hendene på den skjelvende flanken. Hun kjenner livets rå makt under huden, hjertet som pumper desperat for å holde ut. Hun snakker lavt, en maning til dyrets egen vilje. Hun legger tyngden sin bak og hjelper til når veene kommer. Knærne hennes knaker mot det harde, frosne gulvet. Fingrene er dekket av varmt fostervann som damper i den kalde lufta. Når det lille lammet endelig glir ut, dekket av slim og blod, hviler hele gårdens skjebne i den lille, pustende bylturen. Hvis lammet dør, mister de neste års ull og kjøtt. Hun tørker det varmt med en tørr dott høy til det begynner å skjelve og søke etter juret, mens sauen slikker det med en tørr, ru tunge.

Utover dagen møtes de på åkeren. Den er en flekk av gjørme og stein midt i alt det hvite. De bærer bort steinene som frosten har presset opp fra dypet, tunge, glatte kampesteiner som må rulles på plass i gjerdet mot skogen. For hvert løft svimer det for øynene, og blodet hamrer i tinningene. De kan ikke hvile. Skogen der ute er full av våryre rovdyr som også kjenner sulten gnage i marg og bein. Gjerdet er det eneste som skiller buskapen fra ulven som sirkler i skyggene. Alva graver i jorda med fingrene for å kjenne på kulda i molda. Hun presser neglene ned i den svarte massen; den er fortsatt hard noen centimeter nede, men overflaten har begynt å gi etter. Tormod bærer de tyngste børene, med knær som svikter for hvert skritt. De snakker knapt. Pusten må spares til det som trengs. Stein på stein. Ryggene verker, men de bøyer seg igjen. Hver stein som fjernes er en håndsbredd mer plass til kornet som skal berge dem.

Når kvelden kommer, samler de sammen alt rusk og rask de har ryddet fra tunet. De stabler det i en pyramide av tørt kratt, gammelt løv og vissent gress som har ligget under snøen. De tenner på med en siste rest av tørr never. Flammene biter raskt, og det knitrer i det fuktige treet. Bålet er et signal til horisonten, til de andre gårdene på den andre siden av fjorden, om at her bor det folk som fortsatt står oppreist. De stirrer inn i flammene. De kjenner varmen slå mot ansiktene mens kulda fra bakken fortsatt trekker gjennom sålene på de slitte skoene. Røyken er sur og tung. Den biter i øynene og setter seg i halsen som et tørt belegg. De tar av seg de skitne ullplaggene og holder dem over flammene, lar røyken trekke dypt inn i fibrene. Røyken driver ut vinterens stank, lopper og mørke dvalestøv. De står i den grå tåka til klærne er varme og hendene soter til. De står slitne og nesten tomme, men de føler seg rensede for vinterens tyngde.

Sola kryper over fjellkanten i øst med et blekt, men insisterende lys. Det er Vendingen. De går ned til fjæra med tomme kar. Isen langs land har sprukket opp i store flak, og tidevannet stiger til sin høyeste flo, drevet av månen som henger blek på morgenhimmelen. De står i det iskalde vannet og kjenner kreftene dra i seg, tidevannet som vil trekke dem ut. De graver etter skjell i den frosne sanden med fingre som er følelesløse av kulde. Hvert bidrag av fersk næring, hver lille bit av salt kjøtt fra skjellene, er som medisin for de utvaskede kroppene deres. Under den kalde stjernehimmelen som falmer, står de i vannet og lytter til fjordens gisp. De ser på hverandre i den lave vårsola. Blikkene er tynne, ansiktene innsunkne, men kjevene er sammenbitte. De har overlevd mørket. Nå skal de tvinge livet ut av jorda, koste hva det koste vil.

Inne i langhuset igjen finner Alva det hun har ventet på. Hun går til fjøset en siste gang før kvelden faller på. En lav klukking fra en mørk krok får henne til å stanse. Under en av fuglene, skjult i det tørre gresset, finner hun et egg. Det er lite, nesten gjennomsiktig i det svake lyset, men det er det første ferske som er skapt på gården siden i fjor høst. Det er et mirakel av proteiner og livskraft. Hun bærer det inn mellom hule håndflater som om det var av glass. Hun og Tormod deler det rått, lar plommen gli ned i de tørre halsene. Smaken er intens og fet, en brutal påminnelse om at sirkelen har startet på nytt, og at jorda gir tilbake til de som holder ut.

De sitter på dørstokken og lytter til det konstante, taktfaste dryppet fra takskjegget. Snøen smelter. Vendingen er i gang. Sulten biter fortsatt, men lyset har vunnet over mørket. De retter ryggene, tørker soten av hendene, og gjør seg klare for den neste tunge dagen på åkeren. De vet at de vil klare det. De må.

25/03/2026

📜 I morgen kveld på Folkenborg

Torsdag 26. mars kl. 19.00 får vi besøk av Morten Historien om Norge - Morten Dehlii.

Han tar oss med tilbake til en tid som fortsatt ligger i landskapet rundt oss – til mennesker som levde her, tok valg her, og som på mange måter har vært med på å forme det vi står i i dag.

Gjennom fortellinger fra Håkon Håkonssons samtid blir det en kveld der historien ikke bare blir noe vi hører om – men noe vi kan kjenne litt på.

Dette passer for alle som er nysgjerrige på historie, og for deg som bare har lyst på en god og annerledes kveld på Folkenborg.

📍 Folkenborg Museum
🕖 Kl. 19.00
🎟️ Inngang: 100 kr
☕ Bevertning

Velkommen 🌙