20/07/2026
Ukens fakta: Betzy Rosenberg - Jenta i veggen
Betzy Rosenberg ble født 1. juli 1919 inn i det lille, men voksende jødiske samfunnet i Trondheim. Familien hennes hadde flyktet fra Polen og Belarus, land der fattigdom, forfølgelser og pogromer hadde gjort livet utrygt for jøder gjennom generasjoner. Norge representerte noe helt annet. Her kunne de puste friere. Her kunne de bygge et liv.
De første årene bodde Betzy sammen med foreldrene Jenny og Bernhard, lillebroren Charles og store deler av storfamilien i et lite hus i Nedre Kristianstens gate, i området som ble kalt Pappenheim. De enkle trehusene var reist i all hast under boligkrisen etter første verdenskrig og egentlig bare ment å stå i noen få år. Likevel ble de hjem for mange familier.
Elleve mennesker delte to små rom og et kjøkken. Det var trangt, men huset var fylt av stemmer, lukten av mat og lyden av et liv som måtte få plass. Familien holdt fast ved sine jødiske tradisjoner. Hver fredag kveld senket sabbatsroen seg over hjemmet. Siden de ikke hadde lov til å tenne gasskomfyren etter solnedgang, fikk de naboungene til å komme inn og gjøre det for dem. Slik ble også naboene en del av familiens rytme.
De trange boforholdene gjorde sykdom vanskelig å unngå. Som liten fikk Betzy skarlagensfeber, en sykdom som på den tiden kunne være dødelig. Antibiotika fantes ennå ikke. På ytterdøren hengte familien opp et stort skilt med ordene «SKARLAGENSFEBER», en advarsel til alle som gikk forbi. I tre måneder levde den lille jenta isolert fra omverdenen. Hun overlevde.
Midtpunktet i storfamilien var morfar Abraham Samuel, som drev en klesforretning i Prinsens gate. Rundt ham samlet familien seg til hverdag og høytid. Betzy var spesielt glad i tante Elisabeth, som hun syntes var både vakker og sjarmerende. Da Elisabeth døde av tarmslyng i 1932, bare 30 år gammel, opplevde den tretten år gamle Betzy sitt første store tap.
Hun kunne umulig vite at nettopp dette navnet – Elisabeth – ti år senere skulle redde hennes eget liv.
Etter hvert vendte hverdagen tilbake, og familien flyttet fra Pappenheim ti Innherredsveien 51. Betzy hjalp ofte til i morfarens butikk, og der la hun merke til en høy, rolig og vennlig mann som av og til kom innom. Han het Arne Haug-Rønning. Han var maler, bodde alene i en liten hytte på Byneset og var glad i å fiske laks. Betzy var bare fjorten år gammel, men hun glemte ham ikke.
9. april 1940 kom krigen til Norge. Tyske soldater marsjerte gjennom Trondheims gater, og ryktene gikk om at byen snart skulle bombes. Familien Rosenberg søkte tilflukt hos en bonde på Byneset. Tilfeldighetene ville det slik at bonden nettopp hadde satt i gang med å male gården. En av malerne var Arne.
Den sommeren besøkte Betzy ham flere ganger på hytta Strandly, som han hadde bygget med egne hender. Romansen som vokste frem, var på mange måter utenkelig. Arne var 22 år eldre enn henne, og han var heller ikke jøde. På den tiden giftet de aller fleste jøder seg innenfor sitt eget trossamfunn. Likevel vokste kjærligheten stille frem.
Da familien flyttet tilbake til byen, fortsatte kontakten. I juni 1940 skrev Betzy et brev som avslørte hvor dypt følelsene stakk:
«Min egen elskede Arne ... Å, Arne, jeg lengter så efter å få legge hodet mitt til skulderen din ... Du er det eneste menneske i verden som er glad i mig, tror jeg.»
Mens kjærligheten vokste, ble livet for norske jøder stadig vanskeligere. Synagogen i Trondheim ble beslaglagt, jødiske butikker ble merket og senere overtatt, og alle jøder måtte registrere seg hos myndighetene. Betzy fikk et identitetskort stemplet med en stor rød J. Likevel tenkte hun aldri på seg selv som noe annet enn norsk. Hun var født i Trondheim, hadde vokst opp i byens gater og kjente til ikke noe annet. Familien hennes hadde skapt seg et liv her, og hun kunne vanskelig forestille seg at landet hun kalte sitt eget, snart skulle vende seg mot henne.
Høsten 1942 ble alt forandret. I oktober ble alle jødiske menn over femten år i Trondheim arrestert. Blant dem var faren Bernhard, morfaren Abraham Samuel og lillebroren Charles. De ble sendt til Falstad fangeleir, mens kvinnene satt igjen uten å vite om de noen gang ville få se dem igjen. Kort tid etter ble også de kvinnelige jødene satt under oppsyn, og usikkerheten ble til en konstant følgesvenn.
En dag dro Betzy til Byneset for å søke trøst hos Arne. Mens hun var der, ringte tanten Maja med en beskjed som fikk alt til å stoppe opp: Politiet hadde vært hjemme hos dem og beordret dem til å pakke. Arne fulgte Betzy tilbake til byen, vel vitende om at noe alvorlig var i ferd med å skje.
Da Betzy kom inn i leiligheten 25. november 1942, sto flere politibetjenter der med en navneliste. En etter en ble kvinnene ropt opp. Så kom navnet Elisabeth Philipson, tanten som hadde vært død i ti år. Betzy sa ingenting. Politimannen gikk videre, og av en eller annen uforklarlig grunn sto ikke hennes eget navn på listen. I det øyeblikket forsto hun at dette var sjansen hun aldri ville få igjen. Utenfor ventet Arne, og sammen forlot de stedet uten å se seg tilbake.
Mens Betzy skjulte seg hos Arnes søster i Trondheim, arbeidet Arne dag og natt på hytta Strandly. Inne i veggen på det lille soverommet bygde han et hemmelig skjulested, bare 65 centimeter bredt, 50 centimeter dypt og knapt 120 centimeter høyt. Inngangen skjulte han bak veggkledningen, og innsiden kledde han med tjæreimpregnert svart papp for å hindre at sporhunder kunne kjenne lukten av henne. Rommet var så lite som det måtte være; hadde hytta plutselig blitt større, ville naboene begynt å stille spørsmål. Det fantes heller ingen ventilasjon.
Ved månedsskiftet november–desember tok de spark fra Trondheim til Byneset. I lommen hadde Betzy en liten, gulnet papirlapp som var smuglet ut fra moren Jenny mens hun ventet på deportasjon:
«Ja Bedsy. Jeg er her. Vær ikke Ræd. Det er ikke bare jeg, men flere med. Tad det med ro. Spis mye mad. Det hjælper ikke at gråte. Vær klog og spis.»
Det var det siste livstegnet Betzy noen gang fikk fra moren. Mange år senere fortalte hun at hun tok frem lappen gang på gang mens hun levde i skjul. Den ga henne styrke til å holde ut.
Hun visste ikke at Jenny, Bernhard og Charles allerede var dødsdømt. Den 3. mars 1943 ble de drept i Auschwitz, kort tid etter at transporten ankom leiren. Mens familien hennes ble sendt i døden, satt Betzy skjult inne i veggen på Strandly, uten å ane hva som hadde skjedd.
De neste to og et halvt årene ble verden redusert til noen få kvadratmeter. Hytta hadde verken strøm eller innlagt vann, og Betzy kunne verken vise seg i vinduet eller gå utenfor. Når Arne var borte, kunne hun ikke fyre i ovnen eller tenne lys; røyken fra p**a eller et uventet lysglimt kunne vekke mistanke hos naboene. Arne måtte også være forsiktig med hvor mye mat han tok med hjem. To personers rasjoner ville få folk til å undre seg. Dersom noen mot formodning skulle få et glimt av Betzy, gikk hun alltid kledd i herreklær.
Bare noen få meter unna lå nabohytta til Kåre Martinsen, et sentralt medlem av Rinnan-banden. Enkelte kvelder kunne de høre pistolskudd bare et steinkast unna. På nattbordet hos Arne lå en revolver. Han hadde gjort det klart hva som ville skje dersom de ble oppdaget.
«Blir vi overrasket av gestapister eller politi, skyter jeg først deg – så meg.»
Når det kom uventet besøk, krøp Betzy inn i hulrommet i veggen. Der inne var luften tett og stillestående, og for hvert minutt ble det litt vanskeligere å puste. Hun satt musestille mens Arne pratet med den besøkende på kjøkkenet. Av og til banket han forsiktig på veggen – et knapt hørbart signal om at alt fremdeles var under kontroll. Likevel besvimte Betzy der inne minst to ganger.
I løpet av de to og et halvt årene i skjul gikk Betzy aldri utenfor hytta, med ett eneste unntak. Høsten 1944 ble hun med Arne ut på en kort båttur over fjorden. Hele tiden lå hun skjult under en presenning. Da en tysk soldat vinket dem inn til kontroll, måtte hun bli liggende helt stille mens soldaten undersøkte båten.
Da freden kom i mai 1945, ventet Betzy forgjeves på nyheter om familien. Hun leste avisene og håpet at navnene deres skulle dukke opp blant dem som kom hjem fra fangenskap. I stedet kom de ufattelige meldingene fra Europa, om Auschwitz, gasskamrene og masseutryddelsen av Europas jøder. Først da gikk det opp for henne at familien som en gang hadde fylt de trange rommene i Pappenheim med liv, latter og varme, var utslettet.
Den 15. mai 1945 sto historien hennes på trykk i Adresseavisen under overskriften «Jødepike holdt seg skjult i hytte på Byneset i 2½ år!». Da Betzy og Arne tok bussen til byen, stirret folk på henne. Flere trodde knapt sine egne øyne. En levende jøde. Selv hadde hun ingen å reise hjem til. Foreldrene var borte. Broren var borte.
Årene i skjul hadde satt dype spor. Betzy begynte å stamme. I flere tiår fortalte hun nesten ingen om det hun hadde opplevd.
Hun og Arne giftet seg nyttårsaften 1949 og levde et stille liv sammen. På 1970-tallet flyttet de inn til Trondheim, men beholdt Strandly som feriested. Da Arne døde i 1985, fant hun veien tilbake til synagogen og meldte seg inn i menigheten igjen. Betzy solgte Strandly i 1996.
Først i 1999 fortalte hun historien sin i sin helhet. Over åtte håndskrevne sider lot hun minnene komme til overflaten, minner hun hadde båret alene i mer enn femti år. En av setningene hun skrev, rommet kanskje hele sorgen etter krigen:
«Da min bror ble tatt, bestemte jeg meg for at jeg aldri ville ha barn.»
Betzy Rosenberg Haug-Rønning døde 22. juni 2004, 84 år gammel. Hun er gravlagt på den jødiske gravlunden på Lademoen. Like ved står minnesteinen med navnene til Jenny, Bernhard og Charles, de som aldri kom hjem igjen.
Betzy og Arne testamenterte hele formuen sin, over 3,5 millioner kroner, til kreftpasienter ved St. Olavs Hospital. Det var en bemerkelsesverdig gave fra to mennesker som visste bedre enn de fleste hva lidelse kostet. Etter at så mye var blitt tatt fra henne, valgte Betzy likevel å gi noe tilbake. Hun ønsket at andre skulle få litt mer håp, litt mer omsorg og litt mindre smerte enn hun selv hadde opplevd.
I dag kan man fortsatt finne spor etter familien Rosenberg i Trondheim. Utenfor Innherredsveien 51, familiens siste adresse, ligger snublesteinene til moren Jenny, faren Bernhard og broren Charles, tre små messingsteiner felt ned i fortauet.
Vil du lese mer om Betzy Rosenberg, anbefales "Jenta i veggen" av Lena Lindahl.
